vidvandre

TERROR @ Myspace

Jeg tror det kommer et kjempeoppsving for litteratur snart, om det ikke allerede er på vei. Leseopplevelsen er spesiell, den kommer aldri til å dø ut. Den analoge trygghetsfølelsen ved å faktisk ha en mobil sanseopplevelse man kan brette litt på, folde sammen og slenge i sekken uten å tenke på følgene skal man heller ikke kimse av.

Boka svikter aldri. Den må aldri lades opp. Den blinker ikke, tuter ikke og støtter ikke flash, men gir den gode snikende opplevelsen gjennom å stimulere fantasien din til å danne egne bilder, skape et univers ut fra bokstavene. Dette er en veldig individuell opplevelse i og med at dette universet ikke er likt det andre lesere av samme bok opplever, fordi det er din fantasi som er lerret og den varierer fra menneske til menneske.

Egentlig er lesing ufattelig avanserte greier. Når du leser simultantolker du tegn fra et papir inn i fantasien, der fantasifilmen skapes i real time. Alle har denne evnen, uansett om man leser mye eller ikke. Det som sitter igjen er leseropplevelsen, altså den skjønnlitterære opplevelsen av dette samspillet mellom øyne og hjerne. Kinky? Det er det visuelle universet som er unikt, boken er på en måte bare en håndbok for akkurat den historien du leser der og da, den gir bare hint om hvordan du skal oppleve den. Man kan beskrive denne opplevelsen som en reise, det er nokså vanlig. Som ved en ordentlig reise flytter du deg ut av dine normale omgivelser og tas med til. tja, hvor som helst? I motsetning til en reise i RL er reisen i bokens virtuelle univers grenseløst, det er opptil forfatterens og din egen fantasi hvor du havner hen. Ser du likheten med nettet og opplevelsen av dette? Bøkene var den første virtuelle verden.

Jeg vokste opp med masse bøker. Søs og jeg drasset bæreposer med hjem fra biblioteket hver uke fra jeg var fire, først bildebøker, og deretter vanlige. Digre bæreposer fulle av skatter, helt gratis. Jeg kan ennå huske lukten av dem, følelsen av å dra ei ny bok opp av posen og studere omslaget mens jeg gledet meg til å sette i gang. Tjue sekunder senere var jeg lost.

Med til leseopplevelsen hører jo flere faktorer. Deg selv først og fremst. Noen gang tenkt på hvor mange forskjellige stillinger du har lest i? Jeg har ligget, stått, gått (ikke ofte men), og sittet i de mest utrolige stillinger mens jeg leser. Opp ned i en lenestol. Hamsuns Sult leste jeg halvveis igjennom stående på et hotellrom på Mallorca. Søs hadde akkurat sluppet den ned på bordet med det ufrivillige sukket man gjerne har etter å ha lukket igjen døren til reisen, og jeg grep den med en gang og ble stående. I baksetet i bilen, på bussen, trikken, t-banen, i parken - overalt har jeg krøpet inn i bokverdenen. Hvor du er har litt å si for opplevelsen av boken. Å reise i RL forsterker ofte leseopplevelsen for meg, spesielt fantasybøker, som jo gjerne dreier seg om en reise i form av en quest.

Når jeg leser er jeg meg ubevisst på hva jeg gjør. Men jeg vet sånn cirka. Jeg klør meg i hodet, på haka, på brystet. Noen ganger trommer jeg på bordet eller armlenet eller på brystet, låret eller magen. Det hadde sikkert vært fest å teipe dette og kjøre i fortfilm.
Jeg holder boka med venstre hånd, som regel nederst i et tommelgrep men jeg veksler til å holde den med høyre hånd av og til, da i et overhåndsgrep.

Alle som har lest en bok kjenner til det å bli 'boksliten'. Når du ligger og det blir tungt å holde boka, finne en ny posisjon du ikke har brukt opp, eller du legger deg på siden for å lese og det egentlig er en litt ubehagelig stilling men det er jo bare SÅ spennende akkurat nå så da legger du kinnet mot boka slik at sidene holdes åpne. Lett å lese på motsatt side men gud så slitsomt å lese den siden som er nærmest øyet. Nevermind, det funker en stund.
Du skulle egentlig vært på do forlengst men bare litt til så..
Du har egentlig tenkt å lage et par brødskiver eller hente noe godteri men det må vente litt til, i et uspesifisert tidsrom før du blir så 'boksliten' at du bare MÅ avbryte. Avbrytelsens viktighet (alle vet jo at knask gjør leseopplevelsen enda bedre) må veies opp mot det å bare bli sittende, liggende eller hva du nå gjør, og fortsette lesingen. Langsomt driver du mot overflaten der bevisste avgjørelser tas og når magen rumler Njjjjjjjååååyh! så spretter du opp, går på do, lager fem knekkebrød og er tilbake til boka på null komma svisj.

Alt har en ende, også en leseopplevelse. Følelsen som kommer når det kun er noen sider igjen og du tenker neii, eller jooo, jeg vil bli ferdig men kan jeg bli i denne verdenen litt til?
Klimaks nærmer seg, du gru-gleder deg til det som kommer men samtidig er det altfor kort tid du har tilbrakt der, det har gått for fort, du hadde ikke trodd at det skulle slutte så brått, vent.... sukk.

Lengselsfullt studeres boka etter den er klappet sammen, den holdes i hånden mens du vil tilbake. Men båndet er ugjenkallelig brutt, det er over. Kanskje sitter den i, lenge. Legger stemningen for resten av kvelden. Resten av livet?
Whos knows.



Her er det eneste lesebildet jeg har av meg, midt i en fantasybok på 90-tallet en gang. Tydeligvis spennende, jeg har tygd meg gjennom fingrene og er i gang med knoken.

Disse bildene tok jeg nå i pinsen, på Kinsodden mellom Stavern og Helgeroa. Fint steinlandskap med blomster som vokser rett ut av berget.





Det ser ut som en grønn elv som ender i et lite fossefall.



Det skal ikke mye til for å sette i gang disse blomstene.


































Base camp ;-)

Jeg twitret om latter tidligere i dag. Sånn latter som man ikke kan kontrollere men bare bobler ut helt til du er helt gåen. Ikke så mange ganger jeg ler slik, selv om jeg jo ler like mye som andre folk. Men noen ganger er det liksom som man ikke kan stoppe fordi det er så hysterisk morsomt.
Jeg satt og leste for niesene mine en gang, det var for mange år siden, de var tre og fem år tror jeg. Har hatt det mye moro sammen med dem opp gjennom åra, og denne kvelden leste jeg fra Ali Baba. En av de morsomme tingene med barn (når man selv er voksen) er at de ikke skjønner ironi og sarkasme. Det går hus forbi, og jeg syntes alltid det er morsomt å teste det. Gjerne som en kommentar til det vi driver med, halvveis til meg selv. På en pen måte, altså.
Vel. Ali Baba skred frem og jeg prøvde å avslutte før tiden flere ganger, men fikk ikke lov. Langt eventyr ass. Helt ørken i halsen kom jeg til slutten der det helles kokende olje over røverne i krukkene og synes det er en vel grafisk beskrivelse, spesielt for minsten. Jeg mener, det var et massemord? Så jeg snur meg mot dem og sier: - Helledussen, jeg håper dere ikke tar skade av dette??
De stirrer på meg med store øyne, fremdeles langt inne i historien, slutter å sutte på fingrene, tar dem i sync ut av munnen og sier: - HÆ? i kor.
That's it. Jeg knekker sammen og begynner å le, og det smitter. Snart ruller jeg rundt på sofaen og vrir meg med minsten oppå, hun slår meg mens hun holder på å le seg fordervet og bite av meg øret samtidig. Søsteren vrir seg av latter ved siden av mens hun sparker med beina og scenen ender med total mayhem der begge hopper opp og ned på denne klukkende onkelen sin, mens jeg ikke greier å slutte å le og forsvare meg.
Det er helt klart en av de beste stundene jeg har hatt. De husker den, de og, selv om de nå er over tjue.

OK, så jeg tok en tur rundt i Oslos parker og knipset, rakk fem-seks på ca. åtti min. Ikke verst?
Det begynner å våres, men skuffende lite folk som soler seg ennå. Men gresset er grønt før ælle.

Sofienbergparken


Også kalt 'Så fin bag?'-parken. Engangsgrillenes og de kjappe lunsjpausers mekka. Dette er øsskantfolkets svar på Bågstad golfbane. No greencard eller fee.



Gresskvaliteten er litt så som så så tidlig. Men det kommer seg. Løvspretten er godt i gang.

Torshovparken


Torshovparken eller 'den gresshaugen ved oksen, du vet?' er godt i gang med våren.



Ypperlig gresskvalitet både for ballspill og soling. Mye nedoverbakke, dog. Kun en soler, eller solinne, som lå og solte seg. Men - det kommer seg nok utover sommern.

St. Hanshaugen


Her var det en del folk, og joggere både med og uten hijab. Ikke mange solere, men de kommer sikkert når det blir varmere.



Det beste med Sankthanshaugen (skrives det slik?) er nok restauranten på toppen, der man kan fylle seg opp med kald pils, og så er det bare nedoverbakke ned til taxiene etterpå når man skal hjem.



Bra plenkvalitet på toppen, men ned på rotunden var det semmert. Milevis mellom hver gresstust kalles ikke plen, det kalles ikke-luket blomsterbed der man ligger og blomstrer. Menmen, kan hende det bedrer seg utover sommeren.

Festningsparken


Endel mennesker, men ingen solere så langt jeg kunne se.



Kan godt ligge noen timer her :-)



Plen, type vår, mellomlang, jevn. Ikke verst kvalitet.

Frognerparken


Det beste med Frognerplenen er space. Man kan greit løpe ti minutter uten å komme til enden. Eller se på noen som løper.



Fotballbanestørrelse på enkelte plenbolker.



Plenkvaliteten er ikke verst, kommer seg sikkert enda mer utover.

Det var alt jeg rakk før rushet begynte i Oslo. Takk for plentitten du tok, husk å komme deg litt ut innimellom og da :-)

Dette er noen bilder jeg tok på en båttur på Vansjø ved Moss sommeren 2000. Utrolig sted, fantastisk tid.



Du kan se svanefar liggende midt i leia. Dette OK.Corral, duellen er i gang. *insert Enrico Morricone-musikk*



- Nåh, dere kommer ikke forbi her før jeg har sjekka dere ut, skjønner du!



Pjusk-pjusk ;-) De padlet og padlet, men syntes ikke vi så så veldig farlige ut akkurat.



Mor, far og syv svanunger, det er jo en grei familie å holde styr på.



Akk så grå og pjuskete, men snart er de også hvite og flotte, i alle fall iflg. H. C. Andersen.





Svømmetrening på parade. Vi hadde selvfølgelig ikke noen boller igjen å betale med, de hadde vi spist opp tidligere på turen.



Da var showet over og vi vinket farvel til Svanhild m/familie.





The End.

Tok noen bilder av trær og hvitveis på Hummerbakk mellom Stavern og Helgeroa tidligere i dag. Utrolig fint. Det er så mye hvitveis at du kan bade i den, rulle deg rundt i den - det er nok til alle, sant? Det er over alt. Gorge yourself.
Trærne har ennå ikke fått skikkelig tak på at det er vår, de står bare i sterk kontrast til den frodige hvitveisveksten.
"OMG! Det er vår! Endelig litt saft igjen!"




























Takk for at du kikket på hvitveisene mine. Hilsen the hvitveis man.

OK, så det er mye Islands-vitsing på twitter for tiden, og jeg ler av det siden mye er genial humor og Norge trenger å få ut sine frustrasjoner over manglende flykapasitet. Tross alt, det er bare en måned siden alle togene sto og man kan jo spørre seg hva som hadde skjedd om begge deler inntraff samtidig.
Men det var Island jeg skulle skrive om, eller rettere sagt islendinger, for jeg har aldri vært på Island selv. Mitt inntrykk av både landet og folket er udelt positivt, det er en blanding av Björk, skummel natur og gammalnorske kved.

Og Klakkur.
Klakkur var en tråler full av skjeggete islendinger som lå ved kaia i Bodø en vinterdag i 1975 eller 1976. Kompisen min og jeg, den gang ca. 10 år gamle, hadde dilla på å samle flasker og tok ofte turen ned på kaia der alkisene satt for å samle inn noen kroner, som de kremmerne vi var. Vi hadde også ukelønn av 70-talls type og den rakk ikke mer enn til noen femsalt og kanskje en is. Alkisene satt ofte inne blant fiskekassene på kaia, der hadde de laget seg en hule der de kunne drikke i fred. Vi ble etterhvert fine venner med disse folka, som hadde et hjerte av gull og synes det var morsomt med noen kids å spøke med.
Men det var Klakkur. En kveld vi var for å samle inn flasker var det blitt sent og alkisene hadde gått hjem. Ingen flasker fant vi heller, så vi byttet til fritidssyssel nummer to: Snuse rundt og årne. Vi må ha vært de mest nosy tiåringene i Bodø, for vi var overalt, testet alt og tente gjerne på ting i forbifarten. Som regel gikk det bra.
Det var en kald og uggen Bodø-kveld med isnende blåst rett inn fra havet. På kaia sto en landgang. Stor og tung stakk den ut over vannet, må ha vært noen som ikke hadde ryddet opp etter at et fartøy hadde lagt fra. Uten å tenke på det la vi ut på den, bare fordi det gikk an liksom, men etterhvert som vi kom til enden gjorde tyngdekraften seg gjeldende og landgangen tippet over. Jeg kan bekrefte at det spilles av en film i hodet ditt av scener fra livet og de du er glad i når du tror at du dør, for på det korte sekundet ned til det svarte havet gjenopplevde jeg mye av mitt da korte liv og rakk å tenke at de folka får jeg aldri se igjen.
Jeg traff vannet først og fikk kompisen i hodet, dvs. i baken. Heldigvis var landgangen bundet fast, slik at vi ikke fikk den over oss. Vi kavet fælt og jeg husker ikke så mye mer før jeg kjenner ei hånd gripe tak i kragen og heise meg ut av det kalde vannet. Den var så sterk at det føltes som en kran hadde løftet meg og tilhørte den største og mest skjeggete mannen jeg hadde sett. En stemme inni skjegget buldret spørrende og vennlige øyne studerte meg bekymret
Før vi fikk sukk for oss var vi tatt med inn i tråleren, kledd av, tørket, plassert inni varme pledd og servert kakao. Klærne våre ble lagt i skipets tørketrommel, en oppfinnelse nødvendig på et skip men fremdeles ukjent for folk flest den gang. Ingen av islendingene kunne norsk, så det ble gjort med vennlige brummelyder og humring. Alle hadde digert skjegg, krøllete hår og røyka pipe. Vi ble via fingerspråk forklart at klærne ville være tørre etter ca. en time og ble deretter sittende å høre på det syngende språket mens islendingene snakket seg i mellom, de store skjeggene duppet opp og ned når de ble ivrige.

Etter en stund kom kokken med brød og ost, og mer kakao, og deretter klærne våre som var gode og varme rett fra trommelen. Etter å ha spist takket vi farvel til våre redningsmenn og ruslet hjem som om ingenting var skjedd. Like that. Men en opplevelse rikere var vi blitt, og vi var skjønt enige om at islendinger, det var greie folk. Ikke nok med at de fiska oss opp av vannet og reddet livet vårt, de ga oss kakao, fiksa klærne - og sladret ikke engang til foreldrene våre om at vi hadde falt i vannet?
Slik oppfører kun ekte helter seg.

Dette har ikke vært noen stor eller formativ hendelse i mitt liv, men jeg har alltid tenkt på Island som et land fullt av slike folk, snille vennlige og faste, men ikke så påtrengende, om du skjønner hva jeg mener? Vi var ikke midtpunkt den kvelden, vi var barn som ble hjulpet av folk som er vant til havet, som vanligvis prosesserer fisk og sannsynligvis er vant til å også fiske opp barn som faller i vannet. Det er den ultimate følelse av trygghet å møte voksne som har så total kontroll når man selv har vært ute for en opprivende opplevelse. Og de prosesserte oss, sant? Fisk opp, tørk, gi varm drikke, tørk klær, send hjem. Som om dette ikke var en opprivende hendelse, men noe helt dagligdags.

Jeg nedtegnet senere nøye historien om Klakkur i en gul kladdebok reservert for de aller hemmeligste hemmelighetene, og den er lagret for all ettertid i en bergsprekk på Rønvikfjellet, innpakket i plast.

Dette er en bloggpost om hvordan en tenkt kampanje kan gjøre strikking til en fare, en trussel mot samfunnet og sannsynligvis over tid få det forbudt. Jeg har ingenting imot strikking, tvert om - det er et flott håndarbeid og sikkert en fin fritidssyssel som er både avslappende og produserende på samme tid. Det er altså målet å beskrive en situasjon som er tenkt, ikke virkelig. Oppdragsgiver for et slikt usannsynlig oppdrag er heller ikke viktig, men om du trenger en knagg å henge det på kan vi si at jeg representerer the Evil Strikkmaskinprodusent, som ikke liker at folk 'håndstrikker'.

OK. Når vi starter er strikking sannsynligvis oppfattet av de fleste som å være noe positivt. Ikke alle har et forhold til strikking, men stort sett alle har brukt en ullgrenser eller et par votter som er produsert på denne måten, selv om det nok sannsynligvis er maskinstrikket. Jeg har allerede valgt vinkling: Strikking skal bli ansett som farlig etter at kampanjen er over. Budsjettet er ikke viktig, jeg har ubegrensede midler til å få folk til å slutte med svineriet.

Vi må altså snu en hel befolknings oppfatning av strikking som noe harmløst og i verste fall uinteressant, til å bli oppfattet som en trussel mot det bestående, noe skremmende som må tas hånd om på linje med rusmisbruk, alkoholisme eller røyking. Strikking må ligge minst 90 grader på tvers fra det et bærekrafting samfunn må tåle når kampanjen er over, helst 180 grader, altså angripende.
Hva har vi å jobbe med? Hva er farlig med strikking? Hva kan bli presentert som farlig er mer beskrivende, for her skal vi jo ikke holde oss til facts, men skape en effekt. Jeg tviler på at strikking er farlig, selv om pinnene er spisse og vaierpinner som den over sikkert kan brukes til å kvele noen. Om de ligger og slenger, kan vel barn skade seg på dem?
Der har vi allerede to salgsargumenter og hovedvinkling for kampanjen. Det eneste farlige som kan brukes mot strikkepinner er deres spisshet, og vaierpinner ligner en (ord som beskriver en kvelningsgjenstand her). Det er disse to negative faktorene som vil være de mest sentrale i smørekampanjen mot strikkinga. En egen prosjektgruppe vil bli satt inn for å sverte objektene, deres formål vil være å finne flere nye 'farligfaktorer' med strikkepinne-objektet.
Hovedvinkling vil være barns skader av strikke-realtert aktivitet eller av objektene selv.
Underliggende fremdrift for kampanjen vil være at dette er noe vi ikke har visst om, samfunnet har ikke oppdaget hvor farlig strikking egentlig er før nå. Og 'nå'  vil være break-event for saken, så da har vi en faktor til: Øyeblikket da kampanjen lanseres i medier som en aktualitet, sannsynligvis ved at en undersøkelse presenteres eller at en stor ulykke skjer. Eller at begge sammenfaller.
Hvor mange ulykke er egentlig strikkerelaterte? Jeg skulle ønske at jeg kunne gi deg faktasvaret på det, men sannsynligvis er det en del ulykker eller episoder som faktisk er relatert, så la oss sette en faktor X på den.

Før break-event kommer vil prosjektet pågå, i kanskje så mye som et år, der nett og andre substream medier brukes til å lansere strikking som farlig blant 'folk flest'. Dette er oppbyggingsfasen, der hjerteskjærende historier kan fortelles semi-anonymnt, uformelle polls holdes på 'fakta' om strikking, debatt og aktivitet genereres, og saken skapes ut fra ingenting. Her jobber en annen prosjektgruppe, der mange er kun delvis tilknyttet og kanskje ikke engang får penger for jobben da slike saker tiltrekker seg mange care bears som reagerer på historiene, og vil hjelpe. Målet er en folkebevegelse mot strikking og da holder det ikke å gi penger til alle, man må kunne skape engasjement.

Etter break-event fortsetter prosjektet, men da i et annet modus der det som er folkemening og oppskrudde data møter kritiske røster som vil ha empiri og saken satt inn i en større sammenheng. Her er fokus på å holde liv i saken på alle fronter og trekke folkemeningen fram slik at den overdøver rikssynserne på strikking. Dette er jo en litt spesiell sak og det er vanskelig å forestille seg hvem det skulle være, men en del av research for prosjektet er å finne motrøstene og planlegge hvordan de skal takles.

Så, da har vi prosjektet:
En gruppe som driver research for å finne negativt materiale om strikking og produsere anti-strikke-materiell og meninger.
En gruppe som håndterer nett, der folkebevegelsen bygges gjennom fora, sosiale medier og nettsamfunn, med vekt på anonym deltagelse eller 'skapte' personligheter.
En gruppe til å lage break event og ta seg av den offisielle lanseringen av saken, samt etterspill.
Vi trenger å opprette et firma for produksjon av pseudo-data: nettgrafikk, youtube-video etc. Vi trenger også en NGO som kan ta den ideelle siden av saken og fronte pseudo-dataene med litt større troverdighet enn et firma kan greie alene. Vi kunne også godt kjøpe et allerede eksisterende webforum (kanskje der debatten ble lansert), slik at det redaksjonelle kan bli snudd til å støtte anti-strikkesaka. Man trenger et netttverk til å sette ting i gang, så eksisterende nettverk kan bli brukt til å spre budskapet, typisk et politisk eller religiøst nettverk der de kan ha nytte av å støtte en slik sak til å fremme sine egne.

Strikking - et helvete
Så starter prosjektet og research-gruppa setter i gang med å opparbeide negativt materiale om strikking. De finner noen fokus-historier fra virkeligheten som blir sentrale som bærende elementer. De fyller så på med mindre saker og grafikk, pseudo-data, stikkord, slagord, websites og video. De skaper det offisielle imaget for saka, som overtas av NGO og nettbevegelse, og presenteres til almuen på det anonyme nettet. Det er stor forskjell på det anonyme nettet ift. det offisielle nettet. Facebook, twitter og andre steder med stor fokus på virkelige personer og vennenettverk er ikke førstevalg når strikkerne skal tas, det er de helt anonyme nettstedene man vil bruke først. Det finnes mange fora der man aldri autentiserer seg og der det er høy aktivitet fra anonyme gjester.

Snart sitter de og griner over historien om lille Brad som døde på mammas strikkepinner, fra 1987, pusset opp til å funke i 2010. De som leser og reagerer på slike historier har i tillegg gjerne den egenskapen at de aldri sjekker om  dataene de leser er autentiske. Kanskje har Brad en moderne kusine i lille Ada, som ble overkjørt av morens bil da hun rygget, som vi kan bruke for å selge den gamle historien. Litt avhengig av hvilken politisk eller religiøs retning man velger dette skal falle ut i, kan den underliggende vinkling her for eksempel være 'foreldres (mors) skjødesløshet', noe som omfatter begge historiene. Det vil gjenta seg senere i kampanjen, når man skal dra ned Strikkeren i møkka, og gjøre henne - og her vil nok målet være kvinner - til en satan som stabber ungene sine eller i alle fall er totalt skjødesløs ift. våpen og spisse gjenstander som strikkepinner. Barn DØR på grunn av Strikkernes aktivitet, det er utilgivelig at uvesenet får fortsette. Selv om ikke alle Strikkere mener vondt med det de gjør, er det så viktig å bli kvitt denne uvanen at man må tegne Strikkerne negativt. Men det er kampanjemetode, la oss fokusere et øyeblikk på nettbevegelsen.
Roller som nettbevegelsen har på sitt repertoar:
Den engasjerte aktivist
Poster mye om emnet, men er også engasjert på andre saker, typisk saker som kan vinne tilgengere eller store brede samlesaker som kvinnefellesskap eller barn. Er som regel kvinne.
Far som tapte sitt barn pga. mors skjødesløshet
Du tror det ikke, men man kan fint holde det gående i flere år som falsk personlighet, og leve ut sitt imaginære liv på slike steder. Far vil i tillegg til å ha mistet et barn til strikkepinnene gjerne kjempe for å få foreldreretten til et annet barn, for å skaffe ytterligere sympati om seg selv.
Barn eller ungdom som forteller om nesten-opplevelser, ulykker
Disse kommer som mer anonyme enn de to ovenfor, gjerne gjester som bare spiller ut et scenario i en enkelt post, et affidavit om hvor farlig strikking kan være. De har mistet søsken, venner, kjæledyr, har hørt om noen som har mistet det og har ofte hatt opplevelser selv som de nå har traumer på grunn av.
Den kalde og kyniske Strikker
Hun er totalt hensynsløs og bryr seg ikke om hvilke skader hennes strikking vil kunne medføre. Hun spiller gjerne opp til den engasjerte aktivisten, som duellerer tappert med pseudo-data, følelsesmessige utbrudd og lidende stillhet. Strikkeren aksepterer pseudo-dataene som fakta (og hjelper slik å etablere dem som fakta), men avviser at det gjelder henne eller bare driter i det. Kombinasjonen av aktivisten og den kalde kyniske er den mest effektive metoden for nettbevegelsen, det er ikke måte på hvor høyt man kan bygge aktivistens omdømme ved å sverte Strikkeren gjennom dennes egen oppførsel sett opp mot hva som er idealet.
Doktoren, den Eldre
Fyller på med pseudo-data i tråder der temaet forekommer, men har også tatt seg tid til å bygge opp et image som kunnskapsrik og sannferdig gjennom å poste fakta i andre tråder. Poster gjerne linker til tabeller, diagram, leksika. Bevis. Han kan poste f.eks. en link til oversikt over hjemmeulykker uten at strikking er nevnt i den, som svar på hvorvidt strikking faktisk er så farlig, og snu det for ham negative faktum at den ikke nevner strikking til et saksdrivende positivt med 'store mørketall, burde ikke strikking vært nevnt?' Doktoren har hjelpere som tar seg av de han ikke vil svare, eller kritikere som plager ham.

Så da er prosjektet godt underveis, masse bakgrunnsmateriale er produsert, grafikk og video likeså. Nettbevegelsen er i gang med å tegne strikkere som Strikkerne, et begrep som inneholder utelukkende dårlige kvaliteter. Alt som er relatert til strikking angripes på anonet, ikke bare selve akten. Her er noen bi-emner:
Blir man mer allergisk av håndstrikkede gensere enn av maskinstrikkede?
Garn blir bare dyrere og dyrere og vanskelig er det å få tak i.
Jeg ble svindlet da jeg kjøpte garn på nett.
Ull er lite miljøvennlig, sauemisbruk, episoder hos garnprodusenter.
Bestemor strikker genser til barnebarna fordi hun ikke gadd spandere en kjøpegenser
Jeg ønsker meg HVERTFALL ikke en strikkegenser til jul!

Når bevegelsen har fått tilstrekkelig fotfeste og har nok momentum til å drive seg selv er det på tide å bringe den over på facebook, twitter et al. Om man gjør dette for tidlig vil den floppe, for det er mer seriøst å ha en slik sak gående blant virkelige mennesker enn anonet-personene. Du vil ikke ha en fleip om tullinger som vil forby strikking i feedene til folk, du vil ha det presentert som et seriøst forsøk på å beskytte barn mot hensynsløse mennesker - altså cred. Dessuten kan media gripe tak i det og ta fra deg den nøye planlagte lanseringen, og kanskje også fleipe det bort. Når saken tar av skal den ha så stor oppslutning at det ikke kan stilles spørsmål overhodet ved seriøsiteten til de som står bak, de er ærlige ildsjeler som vil beskytte barn og slikt ler man ikke av. Kan du merke det, leser? Hvor vanskelig det er å le av det når de ærlige ildsjelene står mot deg? Barns sikkerhet kan man ikke argumentere mot og beholde troverdigheten om de som argumenterer imot deg påstår seg å være ildsjeler. Med en bevegelse i bunnen vil dette allerede ha vunnet idét det ankommer facebook, og folk ville synes det  var litt kult at noen faktisk tar ansvar her i verden. Facebook-grupper:
Bruk bilbelte! Og gjem strikkepinnene, slik at ikke barn får tak i dem!
Hvorfor må noen være så egoistisk og strikke når barn dør av det?
Vi som tror på en strikkefri fremtid!
Jenter som IKKE strikker!
Vi som stripper heller enn å strikke :p
Gutter som liker jenter som stripper heller enn å strikke :o

Og så har man det gående. I denne perioden blir det mainstream å ikke strikke, rett og slett fordi strikkerne ikke har noe forsvar mot denne bevegelsen, det er ikke derfor de strikker, for å organisere seg i en bevegelse. At det er noe skikkelig tull hjelper å si en stund, men så tar momentum over og det blir 'upopulært' å strikke. Det er nå man vil introdusere dette for offentligheten i form av en nyhet eller en undersøkelse. Eller: som føleri eller pseudo-data.
Men en voksende folkebevegelse i ryggen kan man hevde noe helt annet enn om man hadde breaket saken direkte, kun med pseudo-data. Anti-strikk har blitt feel good, det er 'min' bevegelse der det enkelte individ kan leve seg ut uten egentlig å ha så mye i mot strikking i seg selv, men hate Strikkerne, mest fordi de er imot meg og synes jeg er dum og frekk som vil ta fra dem strikketøyet. Det henges andre saker på denne knaggen og det å strikke blir forbundet med alle negative ting jeg vet om, og det er ikke få. Når saken breakes med en undersøkelse som påviser at Strikking er farlig ved hjelp av fordreid statistikk spiller ikke mottakelsen den får av seriøse folk som forskere noen rolle for bevegelsens 'jeg', for de har allerede bestemt seg for at dette er farlig, og setter det i sammenheng med flere farlige samfunnsfenomener (eller de de synes er farlig). De vil altså ikke endre mening nesten uansett hvordan saken mottas, det er uvesentlig og den som har ansvar for å lansere dette offisielt vil ha bevegelsens udelte oppslutning uansett.

Den som lanserer kan derfor konsentrere seg om å overbevise de seriøse folka, intimidere dem og skape gehør for pseudo-data basert på demonisering av forskere som støtter Strikkerne på samme måte som Strikkerne selv blir demonisert. Tusen bloggere, twitrere og anonet samfunnsdebattanter står klar til å verifisere pseudo-data, obfusere alle motforestillinger og dose ned de seriøse til fordel for røkla. I mot dette vil det stå et lite antall Strikkere (legg merke til hvordan dette begrepet allerede er negativt ladet, enda du som leser dette får historien bak mens det lanseres) som - etterhvert som saken får et omfang - selvfølgelig vil radikaliseres og ta til forsvar mot angrepet, men det er neppe nok når Barns Sikkerhet Står På Spill. Hver nettdebatt vil preges av en endeløs rekke av mennesker som forteller at dette er samfunnsskadelig, og de vil ha god trening i å fremme dette synet. Når dette når TV og saken tas opp av debattprogrammer som  er opptatt av å ta tak i det folk snakker om uansett kvalitet, vil alle avstemninger ved programslutt være et resultat av kampanje der Strikkerne ikke har sjanse fordi de ikke har samme organisasjon, jeg mener hvem gidder å organisere seg for å strikke en genser? Det er idiotiet som ved sin blotte tilstedeværelse vinner på walkover fordi de vil endre noe som ingen andre har spesielt sterke meninger om. Nå har argumentene fra anonet nådd nettavisenes forsider, for når det er så mange som er opptatt av dette, hvorfor skal vi ikke snakke om det? Ha online avstemninger om det? Hvorfor skal slike tanker kveles, er ikke det et angrep mot ytringsfriheten? Argumentene hagler mot enhver som tar til motmæle, som bygger ut sin argumentasjon med fakta og kontekst.

Hele prosjektorganisasjonen jobber nå på høygir, materialproduksjon, nettbevegelse og pseudo-forskere drar lasset sammen. Det er noen mønstre som opptrer på dette stadiet:
Det er Mainstream som må bevise at strikking ikke er farlig, ikke omvendt. Dette er 180 grader på den tidligere viten, som ikke er viten, men mer common sense. Mainstream vil gi etter og forsøke å gi anti-strikkerne noen poenger, strikking bør bli tryggere, det er helt klart. Hvorfor ikke? Når det betyr så mye, så. Saken vinner terreng etterhvert som den får semi-legitimitet blant de seriøse folka, de bekrefter at anti-strikkerne har rett: Strikking er, eller kan være, farlig.

Men anti-strikkerne nøyer seg ikke med en delseier, for nå har de fått blod på tann og vet å utnytte splid som genereres ved at noen seriøse mennesker gir etter mens andre synes fremdeles det er helt idiot. De som ikke kan tenke seg et regelverk rundt strikking portretteres som firkantede og rigide, de som er på gli er helter <3 i bevegelsen, og får stor oppmerksomhet internt. Endelig noen som tør å ta bladet fra munnen og si det som det er!

Nå er bevegelsen så monumental at man kan dra veksler på enkeltmedlemmers posisjon i samfunnet, finne facts om fiendene som står på den andre siden ved at 'vi har noen inne der', på din arbeidsplass. Disse jobber gratis, for en plass i solen blant venner. For en mulighet til å klatre. Snart sprekker nyhetene om arbeidskonflikter der de gjenstridige forskerne er involvert. Demonisering. Skandaler, sladder, sex, alt som kan trekke det mennesket ned slik at det gir opp motstanden blir brukt. Anti-strikkenettverket brukes som reverb for enhver beskyldning og forstørrer saken tifold. Myter, sladder, rykter og halvsannheter florerer i en sanktveisdans rundt den enkelte, øker presset om å gi etter.
TA STRIKKING ALVORLIG! ER DET FOR MYE Å SPØRRE OM??

Det skal koste å være for strikking. Det er den nye samfunnsnormen, det nye paradigmet. Fra å være en harmløs hobby har dette blitt samfunnstrussel nummer 1. En Strikker er en samfunnsfiende, en ansvarsløs tulling uten sosiale evner som knyttes til narkotika og kriminalitet. En taper. En nullvisjon presenteres, der ikke-strikkende ungdom tar over, de skal avstå fra strikking rett og slett fordi dette er så sosialt belastet at de ikke vil. Voksne strikkere kan man ikke gjøre noe med, men man kan gjøre tilgangen til strikketøy vanskeligere og skru opp prisen. Man kan komme med kurs i f.eks. sying, slik at strikkerne får andre ting å henge fingra i og ikke må sitte med strikketøyet sitt hele tiden, stakkars sjuke mennesker. Det er noe nevrotisk med det? Å sitte der hele tiden, manisk strikkende. Det kan umulig være sunt.
Sammenligning av Strikkeres sexvaner og vanlige folks sexvaner viser dessuten at Strikkere lever løsere og har problemer med å binde seg. Færre Strikkere får barn ift. folk flest. Husk at dette ikke bare handler om høyt forbruk av garn, noe som ikke er spesielt miljøvennlig, men også om Strikkerens hensynsløshet ovenfor omgivelsene rundt seg.

Og sånn går nu dagan.
Du tror ikke på dette? Nei, det er jo satt en smule på spissen. Og jeg kunne ikke dy meg for å ta med et lite spark til røykeloven i siste avsnitt, det bryter litt med resten av posten.
Men alle argumenter som brukes her har jeg sett brukt på nett i en eller annen variant. Det er ikke tvil om at politiske kampanjer kan selges inn via nett til mainstream media, i USA er dette helt vanlig. Og metodene som brukes meget omdiskutert.

Jeg var her mest opptatt av å synliggjøre prosessen der idiotiet kan overta for fornuften. Fordi det tilsynelatende er fornuftig og fordi saken er 'god'. Hvordan ser du på Strikkere etter å ha lest denne teksten? Kommer du til å bruke stor S neste gang du skriver om emnet? Har Strikkere, bare ved å fremheve dem som gruppe, fått en samhørighet som ikke var der før? Tenk deg scenariet der Strikkere blir utskjelt, hånt og mistenkeliggjort over lang tid, vil det påvirke ditt syn på dem, selv om du nå vet at du ikke synes det er kontroversielt å strikke?

Du kommer til å bli påvirket i negativ reting selv om du kjenner bakgrunnen for kampanjen, ville jeg tippet.

Om du ikke er en Strikker da.